Bagan Temple Marathon

Bagan Temple Marathon 2,november 2013

Hvorfor i all verden reise til Myanmar for å løpe maraton? Den tanken slo meg da jeg satt på Kastrup for å møte gruppen som skulle fly videre til Yangon.

Det hele begynte egentlig i 2008 da jeg kom over Albatros Travel og deres avdeling som arrangerer "Adventure Marathons". I 2008 dro jeg med Albatros til Grønland og løp halvmaraton. Et løp som starter med en 6 km runde på innenlandsisen. Løpet foregikk i oktober, med kulde og mye snø. Det var etter denne opplevelsen jeg bestemte meg for å begynne å løpe maraton og en av årsakene til at jeg 30. oktober 2013 befant meg på Kastrup.

Jeg hadde allerede et år tilbake fått vite at Albatross for første gang planla å arrangere et maraton i Myanmar og jeg visste med en gang at i dette løpet skulle jeg delta.

På Kastrup møttes den danske gruppen som skulle delta i løpet. I denne gruppen befant jeg meg sammen med to svenske løpere og to andre nordmenn. De andre norske, Anne og Geir, hadde fått vite om reisen på maratonmessen i forbindelse med London maraton. Anne skulle være heiagjeng og endte opp i "damegruppen" under løpet. Ikke et løp uten en damegruppe, bestående koner/kjærester, som er heiagjeng. Geir skulle løpe helmaraton som meg selv.

Tempelbesøk ble det mye av

Ennå flere templer

Den danske gruppen besto av 27 personer som reiste videre sammen til Myanmar. Det var en lang reise til Yangon og vi fikk god tid til å spekulere over hvilke forhold løpet skulle arrangeres under. Vi visste lite hva som kom til å møte oss.

Etter en lang reise kom vi frem til Yangon. Foruten maratonløpet besto turen av et tettpakket sightseeing program - ikke minst var tempelbesøk i fokus. Etter full sightseeing i Yangon ble vi kjørt trette tilbake til hotellet. Avreise var neste dag kl. 04.30 for å fly til Bagan. Bagan er et spennende område bestående av cirka 3000 små og store templer. Tempelbesøk ble en av de viktigste aktivitetene de neste dagene. Vi så både soloppganger og solnedganger fra ulike templer. Vi ble også kjent med området og fikk en forståelse av hvordan løypa til maraton var lagt opp.

Området er helt flatt, til gjengjeld består området stort sett av kjerreveier med ujevnt underlag og tildels mye sand. Dessuten var det varmt. Temperaturen var rundt 33 varmegrader med en luftfuktighet på nærmere 100 %, ikke i nærheten av forhold jeg har løpt under tidligere.

Starten går og mange har det travelt!

Dagen før løpet tok jeg en 3,5 km testtur for å prøve hvordan det var å løpe under slike forhold. Jeg ble positivt overrasket - varmen og luftfuktigheten - føltes ikke så ille som jeg fryktet. Dessuten fikk jeg hyggelig følge av to barn på sykkel.

Løpsdagen ble vi vekket til frokost som ble servert kl. 04.40. Løpet startet kl. 07.00 en time etter soloppgang. Vi ble kjørt til startområdet i busser kl. 05.30. Start- og målområdet var ikke overraskende ved et av de store templene. Det var nervøs stemning rundt startområdet med løpere fra hele verden også en del løpere fra Myanmar. Det var to distanser som startet samtidig. Løpet besto av både hel og halvmaraton. Løypene fulgte hverandre de første 12 km, etter dette fulgte halvmaraton en sløyfe tilbake til utgangspunktet mens maratonløypa gikk videre gjennom flere små landsbyer.

Det var ikke noe særlige toalettfasiliteter i området, heller ikke var det satt ut toaletter i løypa. Jeg lurte litt på hvordan lokalbefolkningen ville tenke om tissing i buskaset. Det trengte jeg ikke bekymre meg over - da jeg like før start skulle tisse fulgte to av dameløperne fra Myanmar med. Isteden for å sette seg med rumpa inn i buskene - vendte de hodet mot buskaset og vendte rumpa ut mot veien til alles åsyn. Etter løpet fikk jeg høre at det viktigste er å ikke vise ansiktet!!!!

Området vi løp

Løpet ble satt i gang etter en tale av landets turistminister. Selv om klokka bare var 07.00 var sola skarp og varmen var begynt å stige. Det var i starten av løpet vanskelig å finne en god rytme i løpet. Varmen og luftfuktigheten gjorde at kroppen føltes tung og litt kraftløs. Jeg hadde spist salttabletter og drukket Ringer i to dag før løpet. Dette tror jeg hjalp meg en del. Jeg hadde også med salttabletter i innerlommen i shortsen. Disse fikk jeg ikke mye glede av siden de rett og slett smeltet og ble borte.

Det var drikkestasjoner hver 4 km. Der fikk vi utdelt vannglasset med 0,6 dl. Under mesteparten av løpet bar jeg med meg en flaske vann. Det var en helt fantastisk følelse å

Kjerrevei løp vi mye på!

komme til drikkestasjonen og helle det kalde vannet over hodet. Noen ganger hylte jeg av glede.

Første delen av løypa var i tempelområdet. Jeg hadde tenkt å telle templer vi passerte men kom raskt ut av tellinga.

Etter å ha passert rundt ti km kom vi ut i områder hvor vi passerte flere små enkle landsbyer. Vi fikk en fantastisk mottakelse. Hele landsbyer med alle generasjoner hadde plassert seg ved løypa og klappet oss forbi. Jeg hørte de diskuterte kraftig seg i mellom hver gang jeg passerte. Jeg følte meg nesten rørt over hvordan vi ble klappet frem gjennom landsbyene.

Omgivelser i løypa

Jeg vet at mange skryter voldsomt av livet langs løypa i New York maraton. Selv løp jeg Chicago maraton i fjor - og fikk mer enn nok heiing av kaliberet - "still looking good", "still going strong". Jeg haltet meg den gangen gjennom løpet med en skadet hamstring og jeg så hverken bra ut eller løp fort. Jeg haltet 42,2 km grønn i ansiktet og med småfeber.

Dette føltes så mye mer ekte. En bonde hadde egen matstasjon og delte ut gule tomater. De smakte himmelsk!

Mesteparten av løypa gikk på ujevne kjerreveier. I flere lengre partier var det mye løs sand. Det føltes nærmest som å løpe på en sandstrand. Imidlertid var den største utfordringen tre lengre partier som gikk på asfaltvei. Der føltes varmen helt ubeskrivelig. Det var vanskelig å få til et høyt tempo selv på den flate asfalten.

Dagen før løpet hadde jeg veddet 1000 Kyat (cirka 6 kroner) på at jeg kom til å slå en av de danske mannlige løperne. Dette var en mann jeg tidligere hadde møtt på Grønland og jeg visste at han vanligvis løp litt raskere enn meg. Dette hjalp som en liten motivasjon under hele løpet. Det dreide seg ikke om pengene, men "heder og ære" - ikke minst får man ikke mer moro enn man lager selv. Da jeg passerte han på en glovarm asfaltvei etter 30 km og kunne prikke han på skulderen fikk jeg fornyet energi.  

Løshundene oppførte seg rolig under løpet. Ikke så jeg noen giftige slanger i krattene, noe vi hadde blitt advart mot i forkant. Da vi løp et langt stykke forbi en demning vrimler det av øyenstikkere som var nesten like store som små fugler.

Sjeldent har et basseng virket mer fristende!

 Dajeg hadde 500 meter igjen av løpet møtte jeg Jan (den beste av de danske løperne) som sto og tok i mot meg og løp sammen med meg de siste 500 meter til mål. Jeg var så glad når jeg kom i mål at jeg tok en Marianne Følling og kastet meg om halsen til en av de danske arrangørene.

Tiden ble 04.29.10 - ingen stor tid i seg selv men jeg kom på 5 plass av 30 damer. Foran meg på lista hadde jeg to lokale løpere fra Myanmar i tillegg til en dame de Australia og en fra New Zeeland. Plasseringsmessig gikk det mye bedre enn forventet.

Vel tilbake på hotellet smakte det med øl fra Myanmar sammen med avslapping rundt hotellets svømmebasseng.

Dagen etter løpet fortsatte vi med sightseeing. Fire nye templer ble besøkt samt tur med hest og kjerre. Dagen ble avsluttet med stor bankett og fest.

Løpet ble behørig omtalt i pressen

Ja vil du oppleve noe annet - så ikke nøl - løpet blir arrangert neste år også!